The people breathe so easily here

Når jeg hører på Muse, gleder jeg meg så mye at det sprenger litt inni brystet. Det blir så utrolig stemningsfullt. Jeg tenker på at Liza skal komme, og jeg gleder meg som en unge, for hun er litt storesøster selv om hun bare er fire minutter eldre. Og jeg gleder meg til Lille Lange kommer, min lillesøster som er høyere enn meg. Vi skal på bertekonsert, og det blir fantastisk morsomt. Om hun bare husker å ta med lerret og maling til meg, er alt komplett. Da skal vi male. Da blir det farger på veggan.

Jeg tenker på skolen og at det er litt dumt å legge det sånn til siden, men nå er det bare et par uker igjen til festivalen er forbi, oppløst, uttømt. Det er best å gi alt nå, og heller lære pensum etterpå, eller?

Jeg skal aldri la barnet mitt bli korpsmusiker. Det blir pent sagt spesielle mennesker av korpsbarn. Mitt barn skal danse, ballett kanskje, og synge i kor, så det så. Og det skal bli helt utrolig intelligent.

For en uke siden knakk jeg sammen under alt ansvaret jeg har. Det går bedre nå. Det er lov å ikke få ting til, det må det være.