Jeg har internett, endelig endelig endelig. Det var på tide. Jeg bor med verdens søteste jente og vi lager middag til hverandre og passer på fadderbarna sammen. Jeg har blitt overstadig beruset med en person som dagen etter hadde et tresiders intervju i studentavisa og som jeg siden har sett overalt jeg går. Jeg har savnet og glemt og hatt dårlig samvittighet og grått over en og samme person, jeg er så usikker.


Her er greia med jenter. I hvertfall meg. Det fins et hormon som heter oxytocin som sendes ut i kroppen når vi blir klappet, og som gjør at man knytter seg til personen som tar på seg. Det har med morsfølelse å gjøre, og det har mye å si for forelskelse. Dette hormonet har mye av skylden for at jenter ikke fungerer så lett med one night stands - vi blir så lett forelsket i folk som tar på oss.

men leiligheten er helt fantastisk super, akkurat passe stor og lys og fin. Det er 5 min til samfundet, 10 til skolen og til byen. Vi lager middag til hverandre og er ellers ikke så mye hjemme. Ikke jeg ihvertfall, jeg er på UKA høyt og lavt og har problemer med å si nei til jobber. Roomie er hos kjæresten mye, og det er helt ok men usj, jeg er misunnelig.

Jeg har en sperre som gjør at selv om jeg blir ubrukelig full, er jeg mycket skeptisk til gutter. Det er bra. Men likevel gjør jeg rare ting som å sette meg i gjørma under Elgeseter bro og ta bilde av Domen, og så sette meg i den hvite sofaen når jeg kommer hjem. Kjempelurt.